Et blikk på ledelsen
av læreres læring ved egen skole
«Det er mandag 14.4.14 kl
14.15 og planleggingstid for lærerne ved skolen. På oversikten over planlegging
denne våren, så er det i dag fagansvarlige i 3 utvalgte fag som skal lede økta
i sine respektive fag. Temaet er underveisvurdering, som en oppfølging av
tidligere forelesning og drøftinger rundt emnet. Personalet har, i de andre øktene,
arbeidet individuelt med utprøving og med deling av erfaringer i fellesskap på
tvers av fag. Ved oppstarten av denne planleggingsøkta velger jeg å gå en runde
for å snakke med de fagansvarlige. Det jeg da opplever er at underveisvurdering
ikke er teamet, men det har blitt gjort individuelle avtaler faglærere i
mellom. De ønsker å arbeide med andre sider ved faget, som de opplever mer
akutt denne dagen, til tross for at ledelsen hadde laget en annen agenda for
planleggingsøkta.»
Hvorfor
skjer dette? Hva gjør jeg som leder i en slik situasjon? Hva forteller dette
meg om det å lede og legge til rette for læreres læring? Denne erfaringen skapte mange spørsmål, tanker
og refleksjoner hos meg selv og de andre i lederteamet.
Hvorfor
velger lærerne å arbeide med noe annet enn det som var avtalt og avsatt tid
til? Lærerne ved skolen har selv vært delaktige i utvelgelse av
satsningsområder og gitt uttrykk for noen føringer i arbeidet med disse. De
ønsker blant annet tid og ressurser for å kunne ha muligheten til å
videreutvikle og forbedre praksis innenfor de vedtatte satsningsområdene. I
tillegg må det de skal bruke tiden sin på må føles relevant, og ha betydning
for praksisen i klasserommet. Slik jeg ser det så er disse kriteriene oppfylt i
dette tilfellet, men likevel ble ikke denne oppgaven prioritert viktig nok for
flere i personalet. Lortie (her etter Andreassen, R.A, 2009, s51) sier at mye
forskning og praktisk erfaring viser at lærere er her-og-nå orienterte, og at
arbeid utenom klasserommet skal også være praktisk nyttig for klasserommets
aktiviteter. Slik som i dette tilfellet hvor det trolig var andre nærliggende
oppgaver og utfordringer som føltes viktigere enn det mer langsiktige arbeidet
med underveisvurdering i fag. Tom Tiller har et poeng, når han sier: «Det hele
virker positivt en tid, og så kommer tilbakeslagene hvis lærerne selv ikke har
et godt eieforhold til alt det nye som skal utprøves eller diskuteres.» (Tiller,
Tom, 2006, s16).
Hva gjør
jeg som leder i denne situasjonen? Den umiddelbare reaksjonen var å komme i
dialog med fagansvarlig og etterspørre en forklaring på hvorfor de prioriterte
som de gjorde. tillegg viste jeg til
hvilke forventninger ledelsen har til disse planleggingsøktene, og at det er en
del av ungdomstrinnsatsninga som vi i fellesskap har blitt enige om. Jeg
presiserte også at det ikke er anledning til å avvike planen uten å ha avklart
det på forhånd. Dette henger nok sammen med min personlighet og typepreferanser.
Jeg har en dominant J (avgJørelse) som fører at jeg forventer at folk gjør sine
oppgaver ferdig og at folk følger planer som er vedtatt. Slik jeg ser det, var
dette en god dialog for begge parter, og kanskje et utgangspunkt for
kulturpåvirkning gjennom småpraten. Det er småpraten som styrer det som blir
gjort i en organisasjon hevder Ekman (her etter Irgens, Eirik, 2007). Dette
forteller meg at det å ta del i småpraten ved skolen er viktig for å påvirke
det som blir gjort. En utfordring er å skape en kollektiv skole, som er preget
av samarbeid og kollegialitet. Slik jeg ser det kan dette best skje gjennom
distribuert ledelse, der alle er medansvarlige og påvirker hverandre i
demokratiske prosesser, mens det fortsatt er rektor som har ansvaret og kan
være autoritær.
Hva sier
dette meg om å lede læreres læring? Jeg har tidligere i teksten allerede berørt
noen sider ved dette. En sentral oppgave for leder i lærende organisasjoner kan
være å bygge bro og sammenhenger mellom lærernes individuelle erfaringer og
skolens kollektive framtidsutfordringer. (Andreassen, Roy-Asle, s.55). Lærere
er her-og-nå orienterte og det blir leders ansvar å ha fokus på de langsiktige
målene. Leder og de andre i ledelsen må ha tålmodighet i forhold til
endringsprosesser, og det er viktig å gi lærere verktøy de kan bruke i disse
prosessene. Vi må vise forventninger og stille krav, samtidig som vi arbeider
med den kollektive forankringen. Ledelsen må være tett på i prosessene, for å sikre
at kollektivt bestemte avtaler holdes og ikke må vike for, på kort sikt,
viktigere oppgaver. Lærere har behov for en tydelig pedagogisk leder som har
legitimitet og med faglig tyngde kan begrunne hva som er viktig å prioritere i
utviklingsarbeidet. For å poengtere dette siterer jeg Roy-Asle Andreassen (s54):
«For når alt blir like viktig blir ingenting viktig og det kan fort bli: Fremad
i alle retninger!».